Om å være i Herrens hender

En fornemmelse

Namsos, lørdag 26. juli 2003

Om morgenen fornemmer jeg en vag følelse i kroppen. En følelse av at noe skal skje akkurat denne helgen – et vendepunkt i livet mitt. Men jeg har ennå ingen anelse om hva. Jeg nevner det for min bestevenninne, men tenker stort sett lite på det resten av dagen.

Namsos, søndag morgen 27. juli

Solen skinner. Det er en nydelig, varm dag – og også min navnedag. Denne morgenen er det gudstjeneste i menigheten jeg går i, og jeg skal synge preludium. Følelsen dukker så vidt opp igjen, men som så mange ganger før tror jeg det er fordi jeg er nervøs.

Jeg har ingen anelse om hvor stor betydning sangen jeg skal synge –
«Jeg er i Herrens hender» – kommer til å få.

Opptak innspilt i hagen vår, på dagen 18 år etter ulykka

En impulstur som snur livet på hodet

Namsos Frikirke, ca. kl. 13

Jeg og fem av vennene mine bestemmer oss for å dra på en impulstur. Vi skal bade i en foss som en av dem skryter av. Vi slenger oss i bilen og kjører i over en time, etter å ha tatt med det nødvendige utstyret for en vellykket badetur. Jeg elsker å bade og gleder meg til å prøve en ny badeplass. I bilen på tur dit kommer den samme fornemmelsen igjen... Og jeg får en følelse om at jeg ikke kommer til å sitte på denne bilen tilbake til Namsos.

(Bildet tatt ved en annen anledning)

Osen, ca. kl. 15.30

Fossen vi kommer til er mektig og en populær badeplass. Vannføringen er relativt stor denne sommerdagen, men ikke større enn at det er greit å bade der. Vi hopper ut i det 23 grader varme vannet og svømmer nedenfor fossen. En av de andre har med svømmebriller, og jeg spør om jeg kan låne dem for å utforske litt under vann. Det er et valg jeg senere skal bli svært takknemlig for.

Mens en venninne og jeg svømmer sammen, ser vi at de andre begynner å klatre oppover berget i fossen. De roper at de vil helt til toppen og spør om vi vil bli med. Vi kjemper oss gjennom strømmen og følger etter.

Vi hopper over små vannstrømmer og synes dette er spennende. Jeg er fascinert av hvordan berget er formet av vann og is gjennom mange år. Fossen er naturlig delt opp i flere platåer. Vi står og småsnakker om alt og ingenting, før jeg setter meg ned ved en av kulpene for å se om det er mulig å komme seg videre.

Tatt av strømmen

Osen, kl. 15.50

Uten at jeg helt forstår hva som skjer, tar strømmen tak i føttene mine. Alt oppleves som i sakte film, og samtidig skjer det veldig fort. Jeg har ingen sjanse til å holde meg igjen og ser et stup på flere meter.

«Dette skjer ikke. Ikke meg!»

Og så tenker jeg:
«Nå dør jeg!»

Jeg kjenner et hardt smell idet hodet treffer noe, og er overbevist om at jeg har rett. Jeg har lukket øynene i ren refleks og åpner dem ikke igjen før jeg ligger under vann. Nesten stille vann. Jeg kommer meg opp, hiver etter pusten, og det går opp for meg at jeg faktisk lever.

Jeg ser meg forvirret rundt og forstår ikke hvor jeg har havnet. Det er ganske mørkt, og bare noen få centimeter fra meg dundrer fossen videre. Jeg kjenner store smerter i både hodet og ryggen og er helt ør.

Bak fossefallet

Jeg er innesperret, omringet av enten berg eller vann. Hulen jeg har havnet i, er knapt to kvadratmeter stor. Og jeg – som har klaustrofobi! Panikken tar meg, og jeg begynner å hyle alt jeg kan mot bergveggen. Jeg ser for meg at jeg kommer til å bli her til jeg dør.

Etter hvert klarer jeg å roe meg ned og begynner å tenke klarere. En tanke – eller en stemme – sier meg at dette skal gå bra. En uforklarlig fred kommer og omslutter meg der inne, i den mørke ensomheten.

Jeg oppdager at jeg ser klart, til tross for vannet som renner overalt. Det er på grunn av svømmebrillene. Hulen er så lav at jeg må stå bøyd, og vannet når meg til lårene. Jeg forstår at jeg må sette meg. Jeg finner noen steiner i bunnen og lager meg en provisorisk sitteplass. Når jeg sitter, er vannet oppe ved skuldrene.

Det er i dette øyeblikket jeg begynner å be. Jeg ber til Ham som er den eneste som har makt til å redde meg ut av dette marerittet. Der sitter jeg – kald, skadet, alene og livredd – og takker Gud for at Han har bevart meg.

Bønn, kulde og venting

Jeg skjønner at jeg må finne en måte å gi beskjed til vennene mine om at jeg lever. Jeg våger meg forsiktig ut på siden, klamrer meg til bergveggen og famler fram med foten. Berget er glatt. Jeg er bare centimeter unna den strie strømmen.

Jeg finner en liten hylle – akkurat plass til én fot. Jeg bøyer meg framover så mye jeg kan uten å miste balansen. Gjennom en liten åpning ser jeg verden utenfor, som nå føles uendelig langt unna. Der ser jeg en av vennene mine stå på et berg lenger nede og lete etter meg.

Jeg roper og hyler så høyt jeg kan, og mirakuløst får han øye på meg. På grunn av bulderet er det umulig å kommunisere verbalt, men jeg viser tommel opp for å signalisere at jeg lever. Så trekker jeg meg tilbake.

Tiden er et relativt begrep der jeg sitter inne i den mørke, kalde hulen. Jeg har ingen anelse om hvor lenge jeg har sittet der. Jeg fortsetter å takke og lovprise Gud som har berget meg til nå. Jeg sier til Ham at når du har greid dette umulige, må du ha en plan for livet mitt. For normalt sett skulle jeg ikke ha havnet her jeg sitter. Jeg skulle ha blitt slynget videre nedover, landet i bunnen og blitt tatt med videre nedover elva. Men det er som om jeg kjente en kraft som løftet meg inn hit.

Etter hvert kjenner jeg at jeg begynner å fryse. Muskulaturen blir stivere, og jeg hakker tenner. Jeg ber – og hakker tenner. I tillegg til å be og takke Gud, har jeg nå, av alle ting, begynt å synge. Blant annet en av mine favorittsalmer: «Nærmere deg, min Gud». Andre vers lyder slik:

Vandrer jeg viden om,
solen går ned,
mørkt blir det, kun en sten
å hvile ved.
I nattens dyp til meg
finner du Gud, din vei.
Nærmere deg, min Gud,
nærmere deg.

Jeg kjenner at min tid for å komme hjem til Jesus ikke er nå. Gud har mer for meg her.

Redningen

Huden begynner å bli lys og oppløst, og jeg merker at tankene blir sløvere. Jeg tar ikke sjansen på å gå ut på den lille hylla, til tross for det voksende behovet for å se folk.

Plutselig hører jeg lyden av et helikopter. Den enorme støyen fyller hulen. Jeg er nødt til å vende ryggen til åpningen, for vannet blåses mot meg. Jeg ber mer intenst enn noen gang. Jeg vet ikke om jeg skal holde for ørene eller beskytte munnen. Etter en intens stund forsvinner helikopteret, og jeg får puste ordentlig igjen. Jeg er takknemlig for mindre bråk og vann inni hula, men undres på om de har gitt opp.

Etter en god stund ser jeg noe bli firet ned. En redningssele! Forsiktig strekker jeg meg fram for å nå den. Den er tung, med mange lodd hengende på, og jeg greier så vidt å holde den. Jeg trer den ene hånden inn i løkken og skal akkurat til å føre den over hodet da den plutselig blir dratt opp igjen.

Jeg mister balansen og kommer borti den strie strømmen, men klarer akkurat å ta meg inn igjen. Hjertet sitter i halsen.

Skuffet og forundret trekker jeg meg tilbake i den lille hulen. Jeg forstår ikke helt hva som nettopp skjedde. Tror de jeg er død? Har de gitt opp? Nei. Det nekter jeg å tro. Gud har gitt meg et løfte – og er det noen som holder det Han lover, så er det Ham.

Det føles som en evighet før jeg igjen ser selen bli firet ned. Takk, gode Gud! Denne gangen er jeg raskere med å få den på meg – så rask man kan være etter å ha falt, blitt forslått og nedkjølt.

Nå har jeg endelig selen rundt meg. Med de siste kreftene jeg har, våger jeg meg ut på den lille hylla igjen. Jeg mister balansen – og i samme øyeblikk kjenner jeg at jeg blir dratt opp.

Idet jeg kommer over kanten og forstår at faren er over, slipper jeg alt. Jeg skriker av sjokk og utmattelse.

På tur hjem

Namsos, tirsdag 29. juli

Det var tid for overflytting til det Namsos sykehus. Venninnen min som var med på badeturen, lovet å samle noen av vennene mine slik at de kunne møte meg når jeg kom fram. Jeg kjente en enorm glede. Tenk at jeg skulle få se dem igjen!

Plutselig sto de der – med blomster i hendene og tårer i øynene. Én etter én kom de bort til senga og ga meg klemmer. Og klemmer er noe av det beste jeg vet!

Da de var på vei ut var det en av de som stoppet i døren, snudde og kom tilbake. Han fortalte at han da han hadde fått bønnemeldingen om meg ble han minnet om et bibelvers mens han ba for meg. Det stod i Jesaja 43,2:

«Går du gjennom vann, er jeg med deg.
Gjennom elver skal de ikke rive deg bort.»

For ham ble det en bekreftelse på at dette skulle gå bra. Det stemte med det Gud hadde talt til meg inne i hulen.

Dette ble trosstyrkene for meg – og ekstra sterkt fordi at han som sto der, var en jeg lenge hadde hatt varme følelser for, men som jeg opplevde at Gud hadde sagt jeg skulle vente med å vise det til. Men herfra gikk det fort. Han kom nesten daglig på sykebesøk, og bare ti dager etter ulykken ble vi sammen. Vi visste det bare – det var oss. Resten av historien om hvordan reisen sammen ble, kan du lese her.

faksimile Fosna-Folket

Tiden etterpå

I lang tid etter ulykken slet jeg en del med mareritt og frykt, særlig i møte med vann. Men også i det opplevde jeg at Gud var med meg. Jeg vet at dersom jeg hadde dødd i fossen, ville jeg ha kommet hjem til Jesus. Men min tid på jorden var ikke over. Han hadde mer for meg her.

Gud gav meg en melodi til de versene Gjermund ble minnet om mens han ba, pluss de versene før og etter. Og det som er litt spesielt å tenke på, er andre strofen med tanke på at dette skjedde på min navnedag:

«Frykt ikke, jeg har løst deg ut;

jeg har kalt deg ved navn, du er min.

Går du gjennom vann, er jeg med deg,

gjennom elver, skal de ikke rive deg bort.

Går du gjennom ild, skal den ikke svi deg,

og flammen skal ikke brenne deg.

For jeg er Herren din Gud,

Israels Hellige, din frelser.»

*Etter å ha vært i flere medier og frimodig fortalt at Gud hadde redda meg, tok redningsmannen kontakt med meg for å si at han hadde lest om meg og ville fortelle meg om hans historie om Guds ledelse i dette. Sommeren etterpå møttes vi med våre ektefeller ved fossen, der vi spiste og snakka sammen. Og sammen ga ære til vår største Redningsmann!

Under er utklipp av 2 av avisene som skrev om det som skjedde.