Tekst av Olivia Konstanse Aglen
Jeg har alltid elsket lovsang. Det har alltid betydd veldig mye for meg. Og jeg vet ikke om jeg hadde kommet ut av de tyngste periodene av mitt trosliv med troen i behold, hvis det ikke hadde vært for lovsang.
Et trosliv har sine faser, og går som regel litt i bølger. Og i denne perioden jeg nå er i, har jeg tenkt en del. Og en ting som har skadet mitt forhold til lovsang litt, som jeg alltid har hatt et supert forhold til, er dette:
«Hvorfor er Gud så himla obsessed med at vi skal tilbe ham hele tiden??»
Og dette er noe som har gnagd og gnagd, og jeg skulle bare ønske at jeg kunne bare glemme det og være i lovsangen. Men det har ikke sluppet. Og dette er noe som jeg tror jeg nesten aldri har hørt en andakt eller tale om. Så det jeg da egentlig har konkludert i mitt hode er:
«Gud = Egoistisk og selvoptatt»
Sånn helt egentlig, vet jeg jo at dette ikke helt kan stemme. Og at denne konklusjonen går imot alt annet jeg har hørt om ham, gir jo ikke egentlig mening. Men likevel ligger dette og murrer som en ubevisst sannhet som jeg ikke får motbevist.
MEN! Hva om dette kan motbevises? Hva om tilbedelse til Gud, ikke bare er for Hans del, men for vår? Gud har skapt oss, og vet at hva enn vi tilber, blir vi mer og mer lik. Han vet at om vi ikke bruker vår tilbedelse på ham, for å bli mer og mer lik ham, som er den perfekte, bruker vi vår tilbedelse på andre ting!
Uansett hvor hardt vi prøver, blir vi mer og mer lik det vi tilber. Og vi mennesker tilber noe hver dag, til alle tider. Og vi kan se så tydelig resultatet av de tingene vi tilber. Og at alt annet en Gud, fører til dumme ting ved tilbedelse:
- Tilber du aksept, bekreftelse, ytelse og prestasjon, resulterer det i stolthet!
- Tilber du en person eller et forhold, legger du ned livet ditt for et uperfekt og feilbarlig menneske på den måten du skulle ha lagt det ned for den perfekte Gud. Dette ender alltid med skuffelse, usikkerhet og avhengighet.
- Og sist, men ikke minst, komfort og nytelse. Hvis vi setter vår egen komfort og nytelse høyt, kan vi bli så komfortable med å leve et liv uten Gud som herre. Vi blir så vandt til å være i det komfortable «herre-over-sitt-eget-liv-narrativet», at vi glemmer Gud og glemmer å spørre ham hvilken plan han har for livene våre og hva han vil vi skal gjøre. Vi glemmer Gud!
I troslære, ett fag på bibelskolen jeg går på, fikk vi høre et bibelvers jeg tror jeg aldri har hørt før, men som bare gir så utrolig mye mening:
«4 Gudebildene deres er av sølv og gull,
menneskehender har laget dem.
5 De har munn, men kan ikke tale,
de har øyne, men kan ikke se.
6 De har ører, men kan ikke høre,
de har nese, men kan ikke lukte.
7 De har hender, men kan ikke føle,
de har føtter, men kan ikke gå,
de har ikke lyd i strupen.
8 Slik blir også de som lager dem,
og alle som setter sin lit til dem.»
Salme 115:4-8
Så uansett hva vi tilber, uansett om det er en person, Instagram, bekreftelse, hva som helst, så blir vi mer og mer lik det. DERFOR. Fordi Gud vet dette. Og fordi han vet at han er det eneste perfekte. Det eneste vi trenger. Det eneste som kan fylle det tomrommet som vi hele tiden prøver å fylle opp selv. Derfor vil han at vi skal tilbe ham. Ikke fordi det booster egoet hans. For det er ikke poenget! Han trenger jo ikke oss. Han trenger ikke vår tilbedelse for å fortsette å være Gud. Men det er vi som trenger ham. Vi trenger å bli mer og mer lik ham.
Så lovsang og tilbedelse handler fint lite om Guds ego. Det er heller en åndelig kamp! En kamp der du tar et aktivt valg for å kjempe for å stå på Guds side. Jeg har ofte tenkt at man måtte føle så utrolig mye under lovsang. Og at det var derfor alle hadde hendene i været og knelte. Min andre teori var at alle bare faket. Og at hele kristendommen bare var et skall. Det var mest fordi jeg ikke helt følte på dette selv. Og ikke hadde gjort det på flere år.
Uansett. Det kan godt hende at det er sånn for mange, at de føler masse, og derfor rekker hendene opp. Men når du løfter hendene dine, når du går ned på kne under tilbedelse og lovsang, handler det mer om den åndelige kampen du kjemper. Du viser med hele kroppen din at Gud er den eneste herren over ditt liv. Du viser et ønske om å bli mer og mer lik ham med hele deg! Du viser med hele kroppen din at du har overgitt ditt liv til den ene sanne Gud.